Andrej Platonov (1899–1950) hører til forfatterne som ble holdt nede mens han levde, men som etter sin død har hatt en stadig stigende stjerne. Platonov kjempet på de rødes side under borgerkrigen etter bolsjevikenes maktovertakelse. Men da krigen var over, kom tørken og hungersnøden, og Platonov omskolerte seg fra jernbaneingeniør til spesialist på irrigasjon og jordforbedring. Dessuten begynte han å gjøre seg gjeldende som forfatter i den kommunistiske lokalpresse, og i 1922 utga han sin første bok – diktsamlingen Det blå dyp. Men det var som prosaforfatter Platonov skulle skape seg et navn – fremfor alt etter sin død. For ikke nok med at han kom under hissig ild fra partitro kritikere – han pådro seg også Stalins personlige mishag. Palatonovs verker faller i to grupper: de «normale», realistiske – og de «abnorme» hvor både språk og virkelighet viser seg i en tilsynelatende forvrengt form, men hvor mange likevel finner den dypeste innsikt i sovjetmentalitetens verden. Etter Stalins død begynte Platonovs verker igjen å komme ut i Sovjetunionen, men de betydeligste av dem – den lange romanen Tsjevengur og den kortere Anleggsgrøften (Solum 1997) – fikk forfatterens landsmenn først stifte bekjentskap med under perestrojkaen, altså et drøyt halvsekel etter at de var skrevet. Tsjevengur regnes i dag som en av de store klassikerne innen russisk litteratur fra det 20. århundre. I Andrej Platonovs satiriske mesterverk – skrevet i 20-årene, men ikke utgitt i sin helhet på russisk før i 1988 – tegnes det et på samme tid brutalt og komisk bilde av tidens revolusjonære ånd og av ekstremismens mentalitet og mekanismer satt i praksis. – Og hvor kommer så du fra som ser sånn ut? spurte Gopner. – Kommunismen. Har du hørt om et slikt sted? svarte den tilreisende. – Er det en eller annen landsby som heter det til minne om fremtiden?Mannen ble glad for å ha noe å fortelle. – Landsby, du liksom – er du partiløs, eller? Det finnes et sånt sted – et helt distriktssenter. Det gamle navnet er Tsjevengur. Dvanov og kameraten hans, Kopjonkin – en slags sovjetisk Don Quijote, ridende på sin hest ved navn Proletariatets kraft – reiser rundt i Sovjetunionen for å undersøke «den gryende spontane oppkomst av sosialisme i massene.» Og visstnok finnes det et sted – Tsjevengur – hvor det sies at utopien skal ha blitt til virkelighet – men hvilken form har den tatt? Og til hvilken pris? Presse om boken: « [...] eit satirisk meisterverk» - Odd Surén, Dag og Tid «En tidsvis absurd fortelling om den vanskelige, sosialistiske omveltningen i Russland» Terningkast 5. - Jon Åge Fiskum, Vårt Land